Barn og foreldre står i sentrum i denne beretningen av tyrkiske Irfan Orga. Han forteller sin egen og sin families historie fra første verdenskrig til 1940. Det er en fortelling om kjærlighetens mange avskygninger, om barnets grenseløse tillit og kjærlighet til sine foreldre, og om en mor som ikke alltid er i stand til å gjengjelde kjærligheten på riktig måte. Det er et blikk inn i en tapt verden, Tyrkia under sultanatet, verdenskrigen som trekker landet inn på tysk side, og det osmanske rikets undergang da general Kemal Atatürk blir landets første president i 1922. Far og onkel blir innkalt til tjeneste i krigen og faller som navnløse, Irfan og de to søsknene hans sitter igjen med savnet, en psykisk skadd mor og en enerådig farmor som oppfører seg som om familien er like velstående som før krigen kom og ruinerte dem. Familiens kjæledegge For det begynner så bra. Fem år gamle Irfan er familiens kjæledegge og observerer husholdningens gjøren og laden fra sitt perspektiv. Han er med på kjøkkenet, der kokka og den ene hushjelpen regjerer, han har en egen barnepike, og han er med farmor på hennes ukentlige besøk i hamam – det tyrkiske badet. Dit har hun med seg ikke bare sønnesønnen, men også mengder av mat hun skal traktere de øvrige badegjestene med, delikatesser som kjøkkenet hjemme har tilberedt under stort oppstyr – for farmor gir alltid for korte frister når hun sier hun skal i hamam. Hamam er både ryktebørs og ekteskapsmarked. Hit kommer mødre med unge jenter som kan forloves bort, og hit kommer mødre til sønner som trenger en framtidig kone. Jentene vurderes og beskrives, og det er både ros og baksnakkelser, både av de unge og de eldre kvinnene. Og lille Irfan, som begynner å bli i eldste laget til å være med i badet når det er kvinnedag, registrerer alt som foregår. Scenene der og i kjøkkenet hjemme er ubetalelige. Irfan er glad i mat, han beskriver de forskjellige rettene og delikatessene med kjennermine og han ser hvem som herser med hvem og på hvilken måte. Hjemmet ruineres Dette er altså et velstående hjem, bygd på teppehandelen farfar grunnla. Han har trukket seg tilbake og overlatt styringen til sin sønn. Framtiden ser lys ut, helt til Tyrkia blir trukket inn i verdenskrigen og familiens overhode og forsørger blir drept. Tilbake sitter farmor og mor med to små gutter og en ufødt datter. Kvinnene har stort sett gått i teselskaper og vært til stas, nå må de overta økonomien og styre husholdningen. De må flytte til et mindre hus, si opp tjenestefolkene og gjøre husarbeidet selv, helt nye erfaringer for begge to. Mor sender fra seg småguttene sine Så brenner huset ned, og de får ikke reddet noe av verdi. Det er krig i landet, og selv om de hadde hatt penger, finnes det nesten ikke mat å få kjøpt. Til slutt er situasjonen så prekær at mor må sende de to guttene sine på en gratis kostskole drevet av tyske nonner. Atskillelsen fra mor er smertefull. Hvordan kan hun sende fra seg guttene sine? I to år? Han kan aldri tilgi henne dette, og det ligger som et åpent sår mellom dem resten av livet. Når krigen er over, får mor guttene inn på en militærskole som sikrer dem ti års skolegang – mot at de binder seg til plikttjeneste i ytterligere 15 år! Mor kaster sløret Etter hvert er mor blitt vant til å være den som bestemmer i familien. Hun bestemmer også over seg selv, og snart begynner hun å gå ut uten slør. Hun er fortsatt en attraktiv, ung kvinne på omkring 25 år, og småguttene i byen kaster stein etter henne. Mor bryr seg ikke og går med hevet hode, uten slør – og vinner respekt for det. I dag er det forbudt med tildekket ansikt på universitetene i Tyrkia, men det er fortsatt en god del kvinner som ikke vil kaste sløret, og som derfor ikke får studere. Debatten er høyst levende 90 år etter at Irfan Orgas mor kastet sløret. Her på berget har hijabdebatten nettopp begynt. Hvor lenge skal den vare? Da den sekulære republikken Tyrkia blir dannet i 1922, blir også mennenes tradisjonelle hodeplagg, fez-en, forbudt. Fra nå av måtte de gå med lue med skygge. Den nye, vestlig inspirerte lua hadde bare en liten brem foran og ble latterliggjort av tyrkerne, men de skammet seg likevel over å gå med den. Derfor viklet mange et tørkle rundt hodet før de satte på seg lua slik at den ikke skulle berøre hodet. På den måten kunne de hevde at de egentlig ikke gikk med lua, for de var ikke i berøring med den. En ny begynnelse Guttene klarer skolegangen og blir offiserer. Irfan blir etter hvert flyger, og lillebror Mehmet blir lege. Familien kommer økonomisk på fote igjen, og som seg hør og bør, sørger Irfan, som er den eldste og derfor familiens overhode, for sin mor og farmor. Men for en tilværelse! Farmor er mentalt frisk, men hører dårlig og herser forferdelig med svigerdatteren sin. De to holder sammen bare fordi de er i familie med hverandre gjennom den avdøde sønnen/ektemannen og barna hans. Mors psykiske helse blir stadig dårligere, langtidsvirkningene av å ha mistet mannen sin så tidlig i livet gjør seg gjeldende. Hun blir deprimert og pleietrengende. Mot slutten av livet spør hun Irfan om når han skal gifte seg. ”Når jeg elsker noen,” svarer han. ”Det kommer du aldri til å gjøre. Du har ikke noe hjerte, jeg burde vite det,” sier mor. Sårere kan ikke den sviktende evnen til å gi uttrykk for kjærlighet mellom foreldre og barn oppsummeres. De burde ha vært glade i hverandre, men evnet aldri å få det til. Beretningen ender med morens død i 1940. Irfan Orga reiste til England i 1942, der han var instruktør for tyrkiske flygere. (Tyrkia var nøytralt under annen verdenskrig.) Her giftet han seg med en engelsk kvinne, fikk en sønn med henne og ble derfor dømt in absentia i det nå sekulariserte Tyrkia for å ha innledet et forhold til og sågar giftet seg med en kvinne som ikke var muslim. Mer sekularisert enn som så var Tyrkia ikke blitt på 20 år. Irfan Orga ble dypt skuffet over sitt kjære hjemland og vendte aldri tilbake. Perspektivrikt etterord I et vakkert etterord skriver sønnen, Ateş D’Arcy-Orga, at til tross for oppveksten i England han ble oppdratt nærmest som en tyrker. Han gikk aldri på skolen, det var far som underviste ham i matematikk, geometri, geografi, tyrkisk språk og historie og i musikk. Mor lærte sønnen engelsk og fransk. Som trettenåring kjente han ikke til Shakespeare eller Dickens, men hadde lest mye av Homer og Herodot, om mytologi og napoleonskrigene. Hjemmeundervisningen førte også til at Ateş ikke fikk noen særlig kontakt med engelske jevnaldrende bortsett fra noen få turer til lekeplassen i parken sammen med mor. Innvandrerens sønn blir en fremmed i sitt eget land. Slik sett er etterordet en kommentar til ett aspekt ved dagens norske innvandringssituasjon. Kjærligheten mellom far og sønn er sterk og vakkert beskrevet. Den foreldrekjærligheten Irfan Orga ikke fikk av sin mor og avdøde far, fikk han selv gitt uttrykk for overfor sin egen sønn, en kjærlighet som ble gjengjeldt til fulle. Med de til tider vanskelige kår for kjærligheten mellom barn og foreldre for øyet kan Adjø, Istanbul ses som en forløper til Mustafa Cans Tett inntil dagene og Åsa Linderborgs Meg eier ingen. Begge har vært populære utgivelser i Sverige og Norge de siste to-tre årene. Adjø, Istanbul ble utgitt i 1950 og foreligger nå for første gang på norsk. Harald Kjærheim

---

Forfatter:	Ifran Orga
Oversetter:	Harald Kjærheim
Pris:	349,-
Sider:	266
Innb:	Innbundet
Format:	15 x 22,5 cm
ISBN:	9788-2-810-3097-8